Min historie

Jeg ønsker å fortelle min historie, på en litt anna måte enn det jeg pleier. Grunnen til dette er fordi at det ikke alltid er like lett å skulle fortelle at du har spiseforstyrrelser. Det kan derfor være mye lettere å sette et annet ord på problemet..

 

Jeg sitter alene i parken, og ser på alle menneskene som går forbi meg. Jeg undres over om de har noen problemer de ikke tør snakke om. Jeg ser nøye på alle menneskene som sitter å snakker med venner og familie. Alle virker så lykkelige. Hva med meg da, er jeg lykkelig? Noen problemer kan ligge nærmere sinnet, enn andre. Og min venn, kan synes på utsiden , mest fordi den påvirker meg mer enn jeg ønsker og tror.

 

Tilbake fem år i tid, møtte jeg en venn. Denne vennen spurte først veldig pent om vi kunne være venner. Han var helt ukjent, men jeg følte jeg kunne stole på han likevel. Det var noe med han , som fikk meg til å føle meg trygg. Vi ble veldig gode venner, og tilbragte mye tid sammen. Vi var sammen på skolen, på aktivitetene på kveldtid, på joggeturene i skogen. Han ble med meg på do, når jeg spiste og til og med når jeg sov. Det var ikke så ofte jeg rakk å tenke mine egne tanker, fordi tiden ikke nådde til. 

Da vi hadde vært venner i et år , begynte folk å mase på meg. De begynte å mase om at den vennen som jeg sto nærmest, ikke var bra nok for meg. Jeg nektet selvsagt. Hvilken rett hadde de til å fortelle meg hvem jeg skulle tilbringe tid med? 

Dessverre førte det med seg at jeg måtte være mindre hjemme og mer alene. Vennen min fortalte meg at det eneste rette jeg kunne gjøre for meg selv, var å lyve og at vennen min skulle være et objekt jeg aldri snakket om. 

Jeg er en ærlig person, og det tok mye krefter og fikk mye på samvittigheten. Jeg hadde det jo fint, jeg. Vennen min og jeg fant på så mye sammen, og det var det eneste som betydde noe.

 

En dag hadde venninna mi fått nok! Hun ønsker meg tilbake til den jeg alltid var. Den positive og den med det store smilet. Hun som fikk hele rommet til å lysne når hun kom inn døra. Det var tøft å høre, at folk jeg var så glad i ble dyttet til side. Det virket som vennen min var enig om at vi trengte en pause fraværandre. Det var en tøff tid å gå igjennom. Jeg mistet han som fikk meg til å føle meg vel med meg selv, og den eneste som fikk meg til å føle at jeg hadde kontroll på det rundt meg. 

Det gikk et helt år hvor jeg kunne nyte det livet jeg var lagt for å leve. Det føltes rart, og jeg følte meg som en dass. Men følelsen av å være dass, og gi blaffen i alt og alle, er en fantastisk følelse. 

 

Men den gode følelsen holdt bare et år , det var ikke lenger noe godt. Det begynte å tære på den dårlige samvittigheten for at jeg lot bestevennen min forlate meg. Hver dag gikk jeg gjennom en kamp om å holde vennen min tilbake. Ønsket ikke å ha han i livet mitt, etter så lang tid. Noe inni meg fikk meg til å gå inn i noen av rutinene vi hadde sammen. Jeg gikk på trening, og endelig fikk jeg følelsen av å mestre. Men en time på treningssenteret ble ikke lenger nok, det bare ballet seg på. Timene per uke, bygget seg opp etterhvert som tida gikk. Mestringsfølelsen trengtes for å leve lykkelig. 

Den evige samvittigheten satt fortsatt dypt i hjerterota, og jeg gjorde hele tiden små-endringer for gjøre opp for det. Små kommentarer fra venner kunne få meg til å savne den som fikk meg til å føle meg vel, og den som alltid var der når jeg trengte det mest. 

Av en eller annen grunn tillot jeg han å vende tilbake. Jeg følte at det var det eneste jeg kunne gjøre. Jeg vet godt hvor kontrollerende han er . Det skjønte jeg i "friåret" mitt. For det var jo litt godt å ha han på avstand også. Jeg ser godt at vennene mine ikke liker den nye vennen min. Og de prøver iherdig å overtale meg til å ikke høre på hva han sier jeg skal gjøre. Men jeg er svak for kontrollerende mennesker. 

Jeg blir veldig sliten av han , og det har nå blitt et slit å gå ut på tur. Aktiviteter gir meg ingen lykke, og han bare henger over meg som en demon. Heldig hvis fins det utdannede mennesker som er veldig flinke til å avvise sånne venner. Selvsagt krever det mange harde oppgjør med meg selv, men jeg føler meg klar. 

 

Ta meg for den jeg er.

Ikke forlat meg, før du kjenner meg.

Ta meg fordi jeg er god nok.

Ikke forlat meg før du lar meg være meg selv.

Jeg er den jeg var ment for å være, og en dag vil jeg innse, men du må hjelpe meg på min vei.

 

2 kommentarer

H

01.05.2012 kl.12:52

For et fint innlegg. Jeg fikk helt frysninger av å lese jeg.. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, og jeg syns det er fint at du beskriver din tilstand på denne måten. Jeg sitter midt oppi det nå, og er på god vei til å få denne "vennen" vekk fra livet mitt. En side vil ha vennen vekk, en annen side liker å være venn med dette monsteret. Men vi må tørre å gi slipp. Det er faktisk det eneste riktige, selv om det er utrolig vanskelig!! Vi må være sterke!! Både du og jeg! Vær sterk!!! Og ja, det er UTROLIG mange andre i den parken som sliter! Kanskje har de det samme som deg! Du er ikke alene!! Vit det! Jeg har slitt i snart et år, men er heldigvis på riktig vei ut av dette marerittet(håper jeg i hvertfall..). Jeg støtter deg, jeg forstår deg.. Du kommer til å klare å holde han på avstand denne gangen! Du må bare være sterk!!

L

14.05.2012 kl.20:09

Å lese dette var virkelig gripende. Jeg skjønner så godt hva du mener med dette innlegget, måten du ser på spiseforstyrrelsen som en "venn". Har det på samme måten. Fyller snart 16 år og har tilbrakt snart et halvt år sammen med Ana. Det har gått veldig opp og ned og sliter veldig for tiden. Men jeg gir ikke opp, jeg skal få henne ut av livet mitt og ta kontrollen tilbake!

Skriv en ny kommentar

Regler for bloggen:

1.Vi ønsker ikke innlegg og kommentarer som inneholder beskrivelser av antall kilo, kalorier, mat som er ok/ikke ok, og annet som kan virke triggende, og forbeholder oss retten til å redigere vekk slik informasjon.
2. Vis respekt, vær grei og snill, og forøvrig kan du skrive hva du vil :)

Vil du bidra?

Send dine tekster til oss på blogg@iks.no.

bloglovin

Abonner på innlegg fra bloggen



Kategorier

Arkiv

hits