Jeg, meg og tankene mine

Selvfølgelig kjenner jeg deg, jeg har jo kjent deg hele livet! Jaså? Trur du at du kjenner meg? Jeg beklage å skuffe deg, men der tar du feil! For ingen kjenner meg nemlig! Ingen! For jeg kjenner ikke meg selv engang! Alle tror de kjenner meg inn og ut, selvfølgelig gjør de det, de har jo kjent meg hele livet, men de som burde kjenne meg best, er faktisk de kjenner meg minst.

Fra ca 2-3 klasse, så este jeg ut som en annen ballong? jeg var og er fortsatt et stort monster, av den typen som får familien min til å benekte familie likheter og begynner å fortelle meg hvilke veier jeg skal gå og hvordan jeg skal leve livet mitt, slik har det alltid vært.. Det er derfor jeg ikke kjenner meg selv, og derfor heller ingen andre? 1 kropp, 1 sjel, 1 ansikt, 3 masker og 3 personligheter? der har du meg, nå kjenner du meg mer enn noen andre, skal du se meg som den jeg virkelig er nå? Ja?

Illustrasjonsbilde

Da må du fortelle meg hvem jeg er, for da kjenner du meg bedre enn hva jeg gjør selv!

Jeg har enda ikke funnet en forklaring på hvordan jeg kommer inn i klær fra vero moda, når jeg er et monster? har de klær for sånne som meg der kanskje?

Vet du hva? Jeg er allergisk, ikke mot dyr og støv som du kanskje tror? nei, jeg er allergisk mot ros og positive ord som andre sier til meg.. Når noen sier noe positivt til meg, så blir jeg sint og må jobbe hardt for å skjule sinnet.. Når jeg kommer hjem så ender jeg som regel opp med å tilbringe resten av dagen, eller kanskje til og med helga inni matskapet, over toalettskåla og under kniven.. Så kommer lettelsen, akkurat som når man akkurat rekker noe, som for eks når man er tissetrengt og rekker akkurat hjem tidsnok.. det er samme følelsen.. når den går over så kommer det en annen følelse? jeg synker sammen av utmattelse, sliten etter en lang kamp? så kommer skammen, krenkelsen, sinne, og før man vet ordet av det så må man få vekk den nye smerten som er komt? så er man i en ond sirkel, som går rundt og rundt?

Når mange skal kose seg en lørdagskveld, eller en annen kveld.. så tar de fram chipsen og snopet.. de skal sitte å kose seg.. chips og snop for meg, er ?straff?, mat er også en form for ?straff?, men chips og snop er den verste! Hver snop og chipsflak jeg putter i munnen, er som et piskeslag på ryggen! Jeg fortjener ikke å vær glad, og hvis jeg føler en form for glede, så må jeg spise chips og snop til jeg spyr, bokstavlig talt! Etterpå så kommer karbohydrater, fett, kalorier osv dettende inn i hode på meg, jeg angrer.. så kommer de dagene jeg er nedfor, uten en grunn til å vær nedfor, da må jeg også straffes.. jeg har jo ingenting å klage over!

Som jeg skrev i stad, jeg har 3 personligheter og 3 masker?Her skal du få vite litt om dem;

Den ene masken/personligheten er den snille og uskyldige, den som aldri sier et ord uten å bli til snakka. Den lydige som alltid gjør som hun får beskjed om, og som ikke har egne meninger.

Det er denne personen alle ser, og som de vil se.

Den andre masken/personligheten er den ingen har sett, og som ingen får se noen gang! Jeg kjenner ikke denne personen, og jeg skammer meg over den! Det er denne personen som blir sint når hun får ros, som ikke ser noe verdi i livet, som har hatt utallige selvmordsforsøk, er mørk og dyster og negativ. Jeg jobber hardt for å skjule denne!

Den tredje masken/personligheten er det som er den virkelige meg, trur jeg!

Det er ingen som noen gang har sett denne personen, kanskje noen en dag får se denne personligheten, den virkelige meg? Men ikke i dag, og ikke i morgen.. jeg må finne den først!

Mange spør meg, om jeg ikke vil ut på eventyr, få mer erfaringer og annet syn på ting? akkurat nå, så trur jeg at jeg mer enn nok erfaringer for noen år fremover.. Jeg er rett og slett sliten, jeg er sliten av å bare vær til! Jeg har aldri blitt akseptert og respektert for den jeg er, noe som har skapt mine 3 personligheter.. Innvendig så er jeg død, og har vært det i mange år.. så det er for sent med gjenoppliving..

Ingen ser meg, ingen hører meg.. jeg er usynlig, et spøkelse.. et ingenting!

Kjenner du meg enda? Vet du fortsatt hvem jeg er?

 Skrevet av Susanne

 

6 kommentarer

Martine

29.03.2012 kl.19:36

<3<3

Susanne

08.04.2012 kl.01:03

<3
Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i denne teksten, det må jeg bare få sagt.. Du er utrolig flink til å skrive <3

Lizbeth Osnes - min hverdag med mine interesser, og lidelsen anoreksi. Lizbethosnes.com

Susanne

11.04.2012 kl.13:37

Tusen takk for det, Lisbeth! <3

Martine

13.04.2012 kl.17:39

håper det kommer snart et sånn slags innlegg! <3

Amelie

01.06.2012 kl.14:40

Utrolig godt skrevet.. Skulle nesten tro du hadde beskrevet meg.

Skriv en ny kommentar

Regler for bloggen:

1.Vi ønsker ikke innlegg og kommentarer som inneholder beskrivelser av antall kilo, kalorier, mat som er ok/ikke ok, og annet som kan virke triggende, og forbeholder oss retten til å redigere vekk slik informasjon.
2. Vis respekt, vær grei og snill, og forøvrig kan du skrive hva du vil :)

Vil du bidra?

Send dine tekster til oss på blogg@iks.no.

bloglovin

Abonner på innlegg fra bloggen



Kategorier

Arkiv

hits