Når kroppen spiller på lag

Jeg har fått en fantastisk, ny lagspiller! Hun er sterk og utholdende, er mye smidigere enn før, presterer stadig vekk mer enn jeg forventer, hun rommer hele meg, responderer raskt og gir klare, tydelige tilbakemeldinger.




Det er nesten ikke til å tro. Jeg er overrasket, rørt og ikke så rent lite stolt. Hun heter KROPPEN MIN og spiller virkelig på lag med meg! Ja, nå er strengt tatt dette skillet mellom kroppen min og meg noe utflytende og kunstig; jeg henger jo sammen, og det ene er faktisk helt avhengig av det andre, og jeg liker å betrakte meg som et hele. På den annen side: Jeg er ikke kroppen min, jeg har den. Samtidig er kroppen en stor (dog krympende) del av meg. Nuvel. Dette er ikke ment å være en filosofisk betraktning om sammenhengen mellom kropp og sjel. Til saken:

De siste åtte månedenes innsats har gitt resultater. Jeg er friskere i sinnet enn noen sinne, formen stiger stadig og figuren antar gradvis nye former. Det er lett å se framgang på trening. Tid, distanse og puls er målbare parametere. Men hva betyr alt dette når det kommer til stykket? Hva slags nytte har jeg av alt sammen - sånn hverdagspraktisk?

I våres tok jeg heis når jeg skulle opp mer enn én etasje. Nå tar heller jeg trappene. Heisen står jo aldri i den etasjen man er i, så hvorfor vente? Før jeg begynte å trene, slet jeg sånn med det ene kneet at jeg hadde problemer med å gå i trinn - både oppover og nedover. Nå kjenner jeg aldri noe til skaden lenger, og kan reltativt lett løpe opp fire etasjer.

Favorittstedet mitt her på Kråkerøy heter Glufsa - et supervakkert svabergområde helt på sørvestenden av øya. For å komme helt ut der sjø og elv møtes og horisonten brytes av Strømtangen fyr, må man forsere noen bratte knauser og høye klatretrinn. Tidligere måtte jeg ha hjelp for å greie å passere det partiet. Nå hopper jeg lekent og elegant (vel - alt er relativt, hehe! ) fra knaus til knaus for egen maskin.Sist jeg var på Glufsa, syntes jeg nesten det var litt rart å tenke på at det ikke er lenge siden jeg strevde med å ta meg fram i terrenget der ute. Gasellen i meg er virkelig på vei ut! :)



Den ulitmate testen besto kroppen min i går. Eller skal jeg si i natt? For egentlig blir jeg ikke så overrasket over hva kroppen presterer lenger - det overraskende er hvor fort den restituerer etter store kraftanstrengelser!

Jeg bor bratt. Veldig bratt! Det er ei lita treningsøkt bare å forsere bakken mellom veien og huset. Alt som skal bringes inn i huset, må bæres opp det siste henget, siden det ikke er framkommelig med bil. Traktorlasset med seks kubikkmeter vintervarme ble droppet halvveis i bakken opp til huset på fredag, og resten av distansen for å få veden under tak, måtte jeg besørge med håndkraft. Ære være William, Stian, Rigmor og Rolf som hjalp meg. Men sant skal sies: Mesteparten av jobben gjorde jeg faktisk alene! I går sjauet jeg ved i drøyt seks timer, og jeg skal love at både kondis og styrke ble satt på prøve! Seks kubikk ved er vanvittig mye når den skal flyttes i så bratt landskap!

Bare tanken på å skulle greie å jobbe så fysisk hardt så lenge, ville vært umulig for et halvt år siden. Og jeg skal tilstå at jeg var rimelig sliten på slutten i går. Ryggen var "helt knekt", og jeg kunne knapt trå på den ene hælen. Hendene var såre og skuldrene verket. (Note to self: bruk hansker neste gang du skal håndtere så mange vedkubber!) Da jobben var gjort i går kveld, så jeg for meg en søndag inntatt i horisontalen med ryggvondt, ubrukelige skuldre og en jamrende fot. Men neida! Det er nesten ikke til å begripe at kroppen restituerer seg så fort: I morges våknet jeg frisk, uthvilt og energisk - uten vondter! :)

 





Jeg har fått en lagspiller det står respekt av.

Jeg tror jeg vi må ha gjort noe riktig, hun og jeg ;-)

 

Skrevet av Merete Nesset

Stikkord:

4 kommentarer

E

21.okt.2011 kl.11:19

Herlig! :) Dette var hyggelig lesning en fredags morgen.

Camilla

21.okt.2011 kl.17:48

Strålende Merete. Lenge siden sist :-) Klem Camilla

Merete Nesset

26.okt.2011 kl.15:31

Takk for hyggelige kommentarer, jenter! :-)

Les gjerne mer på bloggen min :-)

Ja, jammen er det lenge siden sist, Camilla! Håper du har det bra! :-)

Klem, Merete

Lillian

09.jan.2012 kl.13:32

Utrolig flott jobba. Veldig mange år siden vi har snakka sammen. Men stolt av deg. Stå på videre. Ser ut som du har fått god hjelp til din nye livsstil. Noen tips å dele?

Lykke til videre.

Skriv en ny kommentar

Regler for bloggen:

1.Vi ønsker ikke innlegg og kommentarer som inneholder beskrivelser av antall kilo, kalorier, mat som er ok/ikke ok, og annet som kan virke triggende, og forbeholder oss retten til å redigere vekk slik informasjon.
2. Vis respekt, vær grei og snill, og forøvrig kan du skrive hva du vil :)

Vil du bidra?

Send dine tekster til oss på blogg@iks.no.

bloglovin

Abonner på innlegg fra bloggen



Kategorier

Arkiv

hits