Noe personlig...

 

Jeg vet dette innlegget er lengre enn langt, og jeg skjønner at man får lyst til å grine bare man ser det, men vær så snill ? les det selv om. For min skyld.

 

Jeg var virkelig usikker på om jeg vil legge ut dette. Det var ikke intensjonen. Ikke planlagt. Jeg hadde tenkt til å skygge unna alt sammen. Bare skrive rundt det. Men det blir og skrive rundt en del av meg selv. Det blir å lyve, å skjule, å fortrenge. Og det vil jeg ikke. Da forsvinner hele poenget. Jeg må utforske grensene mine. Jeg kan ikke utforske noe som helst hvis jeg ikke er hundre prosent ærlig. Dette er i alle fall det mest utfordrende innlegget jeg har skrevet. Og dersom dere leser det nå, da har jeg vel trykket på publiser innlegg. Da ligger jeg trolig i fosterstilling på rommet mitt, som en annen pasient fra galehuset.

 

Har noen av dere hatt den vennen? Dere vet hvem jeg snakker om. Du møter henne under en tung periode i livet ditt. Hun plukker deg opp. Pusher deg litt. Ikke hardt. Bare litt. Slik at du kommer deg på føttene igjen. Hun stryker deg på kinnet. Legger håret ditt bak ørene. Hun smiler så pent. Du misunner henne litt, for hun er jo så flott. Akkurat som deg, sier hun. Akkurat som deg.

 

Dere blir bedre og bedre venner. Hun blir med deg hjem etter skolen. Drar med deg på café. Hver gang du drar på trening. Hun sitter der og inspirerer deg, med store ord og fine tanker. Hun roser deg for hvor flink du er. Hun forteller deg hvor bra alt skal bli. Nå som dere har møtt hverandre. Andre legger også merke til henne. De roser henne, slik hun roser deg. De skryter av hvor god innflytelse hun har på deg. Hvor mye sterkere du har blitt siden hun kom inn i livet ditt.

 

Hun blir din aller beste venn. Andre har ikke så stor betydning lenger. Du trenger dem ikke. Ikke enn så lenge du har henne. Hun er med deg overalt nå. Hun overnatter hver kveld. Dere ligger våkne hele natta. Dere bare prater. Eller ikke egentlig. Hun prater. Du lytter. Hun pusher deg fortsatt. Men hardere. Du kjenner hvordan hun dytter deg i ryggen. Det gjør nesten litt vondt, men det trengs. Det vet du jo. Det sier hun jo. Hun har rett. Du er ikke bra nok. Du vil bli bra! Men ikke enda. Du må jobbe hardere. Så du jobber hardere. Du blir bedre. Men hun fortsetter å pushe deg.

 

Det er lenge siden du har møtt noen andre. De spør deg jo ut, men du svarer alltid nei. Du er opptatt, Du har planer. Du orker ikke uansett. Du er sliten. Du kjenner det på hele kroppen. Du har ingen energi lenger. Det er fordi du er for svak, sier hun. Du prøver ikke hardt nok. Du skulle så inderlig ønske du fikk være litt i fred, men hun vil ikke la deg gå. Hun holder deg så hardt rundt armen. Hun klemmer til du får røde merker rundt håndleddene. Det gjør vondt, sier du. Det er bra, sier hun.

 

Dere drar aldri på café lenger. Ikke på fest. Ikke i bursdager. Du orker ikke å dra. Hun lar deg ikke dra. Hun er der når du trener. Ikke bra nok. Når du er på skolen. Ikke bra nok. Når du gjør lekser. Ikke bra nok. Når du dusjer. Ikke bra nok. Snart er det alt du kan tenke på. Du er svak, teit, dum, stygg. Du må bli bedre. Mye bedre. Du er ikke verdt noe som helst. Du er ekkel. Du får lyst til å spy av deg selv. Hun klemmer, pusher. Det svimler for deg. Du er helt utslitt. Men du jobber på. Peser på. Bare jobbing, bare trening, ingen mat, ingen venner. Bare deg og henne. Hele tiden. Ikke bra nok.

 

Plutselig er ikke alle andre så begeistret for henne lenger. De baksnakker henne. Sier stygge ting. Prøver å få deg til å gi slipp på henne. Hun er ikke verdt det, sier dem. Hun er ikke bra for deg. Du prøver å forklare at de ikke kjenner henne, at de ikke vet hvem hun er. Men de hører ikke på deg lenger. Du er ikke viktig for dem. De vil ikke at du skal bli så flott som du kan bli. De er misunnelige på deg. Så de prøver å dytte henne vekk. Du vil ikke. Du nekter. Hun nekter.

 

De introduserer deg for nye venner. De sier at de kan hjelpe deg. De kan gjøre deg bedre. Men du stoler ikke på dem. Hun kan gjøre deg bedre, hun kan hjelpe deg. Men de vil ikke la deg ha henne lenger. De prøver å ta henne fra deg. De nye vennene dine skal hjelpe deg. Men de hjelper ikke i det hele tatt. De dytter, du snubler. De stikker, du gråter. De plukker, du falmer. De prater, du prater. Og du prater og du prater og du prater. Plutselig er det ikke bare hun som pusher deg, men de pusher deg også. Du blir dratt i to forskjellige retninger. Du vet ikke hvilken vei du skal gå. Alt blir bare tyngre. Det blir for mye. Det gjør så inderlig vondt.

 

Men så kommer det til et punkt. Du innser at disse nye vennene dine har rett. Du jobber for hardt. Du fortjener ikke å slite deg ut. Du er jo så fin som du er. Du hører at de sier det, men du tror ikke helt på dem. Ikke enda. Men du vil så gjerne tro. Tenk om. Tenk om du ikke trenger å være så perfekt? Tenk om dette holder? Tenk om du er bra nok fra før? Hun prøver å holde igjen. Hun slipper ikke taket. De røde merkene er der fortsatt. Men de er svakere. Du kjenner dyttingen i ryggen, du hører henne prate til deg hver kveld. Men du faller ikke lenger når hun slår deg. Du snur ryggen til når hun skriker. Du blir litt sterkere. Hun litt svakere. Du holder dine nye venner i hendene. De klapper deg på skuldrene. Stryker deg på kinnet. Legger håret bak ørene dine.

 

Snart er du tilbake til start. Men ikke helt. Du bærer med deg noe spesielt. En byrde. En tung byrde, men samtidig en byrde som gjør deg litt visere. Litt sterkere. Du gir ikke helt slipp på de nye vennene dine. Du trenger dem ennå. Du vet de ikke vil være der for alltid, men en liten stund til. Det er det som er så fint med dem. De drar ikke sin vei. De er der enn så lenge du trenger dem. Du har dine gamle venner tilbake igjen. Det er forbausende hvor lenge de ventet på deg. De tar deg i mot med åpne armer, ennå du har vært borte så lenge. Kanskje de vet du gjorde en feil? Kanskje de bare elsker deg. Det er nok en blanding.

 

Jeg kjenner henne fortsatt. Hun er fortsatt med meg. Når jeg trener, når jeg spiser, når jeg dusjer. Når jeg drar på café, når jeg er i bursdag, når jeg sover. Men grepet rundt armen min er mye svakere. Merkene er helt falmet. Hun bare holder meg. Løst. Jeg kan rive meg ut av grepet. Men jeg er ikke der helt ennå. Det nærmer seg. Noen ganger glemmer jeg at hun er der. Oftere og oftere. Snart kan jeg slippe henne helt. Det frister. Jeg vurderer sterkt å gi henne en skarp høyrehook. Sende henne tilbake til helvete, hvor hun hører hjemme. Hvor hun kom fra. Men det kommer ikke til å skje. Jeg kommer til å takke henne for tiden vi har hatt sammen. Hun har gjort meg bedre. Slik hun lovet. Jeg er sterkere, tryggere, modigere. Jeg kan takle litt mer nå. På grunn av henne. På grunn av alt hun dro meg igjennom. Jeg skal vinke farvel, og hun skal vinke tilbake.

 

Hun er på vei til nye marker. Hun skal finne nye venner. Venner hun kan pushe, slik hun pushet meg. Jeg skulle ønske jeg kunne stoppe henne, men det går ikke. Hun vil alltid finne noen nye. En ny, fjorten snart femten år gammel jente. Litt skjør, litt svak. Mest redd. Og hun vil stryke henne på kinnet, legge håret bak ørene...

 

To år med anoreksi. Snart ferdig nå. Jeg gråter med tanken på den neste jenta som blir berørt av det helvete, som jeg og så mange andre har vært igjennom. Ja, det har gjort meg sterkere. Ja, det har gjort meg smartere. Ja, jeg ville gitt alt jeg eide for å ikke ha kastet bort to år av livet mitt på å føle meg som et verdiløst vrak. Fuckings pointless piece of shit. Jeg og alle andre der ute er søren meg verdt mer enn det.

 

Så gjør meg en tjeneste, okei? Når dere hører henne, når dere hører hun komme mot deg, når dere ser det fine smilet ? prøv å se bak det. Ikke la henne lure dere. Ikke la henne ta kontrollen. Søk hjelp. Det er da du er sterk. Det er da du er modig.

 

Styrke ligger ikke i å aldri falle, men i å reise deg opp når du først gjør det.

 

-Kristin

 

10 kommentarer

laila

17.apr.2011 kl.19:44

Håper du snart er der hvor du klarer si farvel og takk for meg :) Det betyr at du har bestått en vanvittig vanskelig prøve.

Rakel

18.apr.2011 kl.01:15

Så utrolig fint. Det fikk meg virkelig til å tenke.

18.apr.2011 kl.13:15

Utroooooooolig fint!!!

18.apr.2011 kl.18:03

Tankevekkende og godt skrevet! Kjenner meg veldig igjen. Takk for at du har satt ord på den prosessen jeg er i, for at du minner meg på å kaste henne på dynga! Ikke høre på henne når hun hvisker eller roper til meg. Jeg er motivert, jeg vil bli frisk, jeg vil leve et liv der mat kan være noe hyggelig, sosialt og godt. Et liv der trening er lystbetont, energigivende og GODT for meg, ikke bare forbrenning og straff... Jeg gleder meg til livet mitt! Det er her, jeg må bare gripe fatt i det, og leve mens jeg kan. Ordet "leve" inneholder ordet "LE". Tenk litt på det! :)

sjokoladeilomma

19.apr.2011 kl.00:01

Jeg tror jeg har lest dette innlegget før på bloggen til forfatteren. ELSKER DET. Det er så beskrivende, og så nydelig skrevet. Helt vanvittig...

Tora

20.apr.2011 kl.11:56

Åh, så utrolig bra skrevet!! Nydelig!!

Thea

24.apr.2011 kl.15:46

Takk for et flott innlegg! Veldig godt skrevet.

Og veldig beskrivende for oss som dessverre kjenner seg så altfor godt igjen..

Fjær

28.apr.2011 kl.19:19

Først vil jeg si: lengden var ikke til å gråte av. Lengden var nødvendig for at du og henne skulle få skildret hvordan du har kjempet deg gjennom alt fra bursdagsfester til bare det å stå opp. Sterk tekst, gripende og likevel god. Du er god, og du turte å vise oss det. Takk! Og lykke til med å bare bli holdt løst i hånden og kunne vri deg ut.

- Gavin.

30.apr.2011 kl.04:08

Utrolig. Rett og slett fantastisk. Dette er noe av det beste jeg har lest. Hvert eneste ord har en stor betydning, hvert eneste ord var verdt å lese. Gripende. Jeg kjenner meg igjen, og er lettet over at det finnes flere ''som meg'' der ute. Har følt meg riv ruskende gal av og til.

Tusen takk. Dette fikk meg til å tenke over ting. Kanskje jeg bare må lære meg å godta meg selv, slik jeg er? Alle mine feil. Alt det positive. Kanskje jeg heller må fokusere på det bedre, istedet for det vonde. Ja. Jeg prøver det.

April

09.mai.2011 kl.07:38

Fantastisk flott skrevet! Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsene dine, selv om jeg selv har slitt med alt fra anoreksi-bulimi-overspising. Har lyst til å vise denne til venner og familie som sliter med å forstå hvordan spiseforstyrrelsen kan finne innpass i livet til en tilsynelatende velfungerende, sosialt sterk og ressursrik jente. Sterkt!

Skriv en ny kommentar

Regler for bloggen:

1.Vi ønsker ikke innlegg og kommentarer som inneholder beskrivelser av antall kilo, kalorier, mat som er ok/ikke ok, og annet som kan virke triggende, og forbeholder oss retten til å redigere vekk slik informasjon.
2. Vis respekt, vær grei og snill, og forøvrig kan du skrive hva du vil :)

Vil du bidra?

Send dine tekster til oss på blogg@iks.no.

bloglovin

Abonner på innlegg fra bloggen



Kategorier

Arkiv

hits