ord og følelser....

jeg går, tenker, handler, ler, prater, beveger meg, og tanker tanker tanker er der, følelser, følelser , følelser er der, jeg er trist, føler angst, håp, ro, usikkerhet......, når jeg er allene er det letere for meg å snu negative tanker til positive, jeg kan jo overtale meg selv, men som sosial person" må jeg gå ut og finne menneske i verden", da frykter jeg, føler meg allerede usikkert og liten som en mus, og da er der forbausende hvordan menneskers ord og menningen og handlinger påvirker måte jeg ser meg på..........jeg har jo akseptert at jo, jeg alltid har stillt opp for andres prestasjonen og bli definert fra hva de andre tenker om meg, jeg er bevist på det nå... men når sykdommen komt til livet mitt, som en slange, da kunne jeg handtere slike fremme ord og menneske på " min måte".....

jeg ser meg nå på veien ut at bulimien, og det r jo bare begynnelsen, forferdelig tungvindt...., men jeg sier til meg at det vil jeg klare, fordi det er det som jeg ønsker... så lenge jeg er alene og tenker slik går det fint, det gir meg mot og krefter... men da jeg kommer ute, sjelver jeg om hva de andre syns......

jeg har opplevd ofte at folk sier at det er jo umulig å bli frisk fra spiseforstyrrelser......og det er deprimerende og frustende for meg å se hvordan mange beveger hodet og nekter å se meg som en person som kan bli frisk.... de ser en syk jenta, som vill andri komme seg ut fordi.... det er umulig og mange ser meg som bare " bulimi", alt er knyttet til maten, til spiseforstyrrelse... hvis jeg prater altfor mye,,,,, fordi jeg er redd av maten ( feil), hvis jeg går en tur ute... fordi jeg skal brenne kalorier ( feil,) hvis jeg sier det og det, gjør det og det...... ( alt er simptomer av sykdomen) men HVOR ER JEG DA??jeg finner ikke min identitet nå jeg får slike ytre kometarer eller menninger...... da er det frustende og irritende...... JEG ER SOM JEG ER, jeg er en person som har utviklet en sykdom men jeg er ikke bulimien, det er den tanken som hjelper meg for å ha tro på meg selv........

men jo, disse komentarer påvirker meg og jeg drar hjem usikkert, litt trist og da, er det en vanskelig kamp i hodet mitt, da foretrekker å ikke møte folk som ikke har kunskap om dette og derfor tenker de slik, kan man si at greit, jeg blir med meg selv og da blir jeg den personen som ikke fordommer seg , som gir seg kos og aksepterer hele meg......., men jeg frykter, jeg føler meg sliten av å forsvare meg foran noen..... poenget er.... når noen sier at jan" du klarer" du er ikke sykdommen........tror jeg på det? godt å høre og vil tro jo på dette innest meg!!!!!!!!! så, jeg bare har noen få personer rund meg som SER MEG....., de andre.......ikke lyst å treffe dem da.....

Alicia...

Én kommentar

laila

17.apr.2011 kl.16:16

Klart man kan bli frisk,mange IKS'ere er jo et klart og tydelig bevis på det! Sånne kommentarer burde i utgangspunktet motivere til å vise at "pokker om jeg skal bli frisk,jeg skal vise dem!"

Du kan gjøre ALT du vil her i verden!

Skriv en ny kommentar

Regler for bloggen:

1.Vi ønsker ikke innlegg og kommentarer som inneholder beskrivelser av antall kilo, kalorier, mat som er ok/ikke ok, og annet som kan virke triggende, og forbeholder oss retten til å redigere vekk slik informasjon.
2. Vis respekt, vær grei og snill, og forøvrig kan du skrive hva du vil :)

Vil du bidra?

Send dine tekster til oss på blogg@iks.no.

bloglovin

Abonner på innlegg fra bloggen



Kategorier

Arkiv

hits