Å gjøre meg selv til et menneske.

Å gjøre meg selv til et menneske

De sier vi er alle like mye verdt

FN, Mia Tørnblom, mamma, pappa, staten

Vel, vel. Sier jeg. Dere kan mene det

Men har dere møtt meg?

?Ja, og du er like mye verdt som alle andre? sier dere

Men hvordan kan dere vite dette?

Kjenner dere meg?

Virkelig?

Sånn innerst inne?

For jeg lever et skuespill

Av prestasjoner

Alt for å bli verdt noe

Alt for å gjøre meg selv til et (verdig) menneske

 

For hvis jeg tar bort prestasjonene

Hva er jeg da?

meg.

Men ? er jeg bra nok?

Sånn innerst inne?

Stemmene i hodet mitt

de eneste som virkelig kjenner meg

stemmene som har studert min usikkerhet, lengsler, lyster, sinne, gleder

sier at jeg er motbydelig

for jeg er ikke som alle andre

motbydelig som er meg

 

Jeg må gjøre meg selv bra nok

Har du noen gang følt den følelsen?

For den følelsen kjenner jeg på hver dag.

 

Andre svarer meg, alt for å hjelpe, styrke og holde meg oppe:

?Men kjære deg, selvfølgelig er du bra nok. Du er den mest fantastiske jenta i hele verden?

Men de vet ikke, de forstår ikke

Hvilke skuespill av prestasjoner jeg gjør

Når jeg tar dem bort

Og det bare er nakne, redde, lille meg der igjen

Da skifter de nok mening

Det er nok bedre å fortsette skuespillet, eller hva?

Frem til applausen

 

Skrevet av Ane

4 kommentarer

Kristin

02.apr.2011 kl.00:13

Kjempebra skrevet. Applausen kommer desverre aldri, for i en spiseforstyrrelse vil det aldri være godt nok. Aldri være verdt det. Du er verdt det! Alle dere der ute er verdt det! Skulle ønske vi bare klarte å se bak spiseforstyrrelsen, hvor fantastiske vi egentlig kan være. For jeg vet det. Innerst inne.

Ane

03.apr.2011 kl.11:08

Tusen takk for komplimentet, jeg tar det virkelig til meg :-)

Jeg har skjønt at den applausen aldri kommer dersom ikke jeg klapper for meg selv. Men det er vanskelig å se forbi en spiseforstyrrelse i vanskelige perioder, for meg kan spiseforstyrrelsen/stemmene forklares med noen tornebusker rundt hjertet mitt/behov/meg etc. Og det er vanskelig å gå forbi de tornebuskene, for det gjør så forferdelig vondt å stikke seg på dem.. hehe, litt metaforisk her, men det er altså min beskrivelse.

snusken

04.apr.2011 kl.19:43

Du skriver om meg. For mange år siden. Tro meg når jeg sier at du bør bruke skuerspillertalentet ditt andre steder enn på livets scene. Jeg var innmari god sjøl. På skuespill. For 6 år siden ga jeg opp "skuespilleryrket", som var hardt, ødeleggende og ikke betalt annet enn i smerte for både meg selv og de rundt meg. Nå har jeg det hundremillionertusenganger bedre - uten skuespill. Frisk, fri, og bruker talentene jeg har på andre måter enn å ødelegge meg selv. Stå på.. Det er mulig å bli frisk! :-)

Ane

04.apr.2011 kl.21:00

Å, så utrolig godt å høre at du har blitt fri! Å høre om andre som har klart det motiverer veldig :-) Kan i utgangspunktet ikke se for megselv med en skuespillerkarriere heller - så kanskje en dag er jeg fri fra det. Takk!

Skriv en ny kommentar

Regler for bloggen:

1.Vi ønsker ikke innlegg og kommentarer som inneholder beskrivelser av antall kilo, kalorier, mat som er ok/ikke ok, og annet som kan virke triggende, og forbeholder oss retten til å redigere vekk slik informasjon.
2. Vis respekt, vær grei og snill, og forøvrig kan du skrive hva du vil :)

Vil du bidra?

Send dine tekster til oss på blogg@iks.no.

bloglovin

Abonner på innlegg fra bloggen



Kategorier

Arkiv

hits