Om å veie skolebarn

Å veie et barn eller en voksen kan aldri i seg selv føre til en spiseforstyrrelse. Å veie eller måle et menneske fører til en tallfesting av antall centimeter og antall kilo. Verken mer eller mindre. Det er helt andre faktorer som påvirker vekt og høyde. Alle vet at høyde er genetisk og kan manipuleres med hormoner, kirurgi, hæler og stylter. Manipulering av vekt skjer med slankekurer, treningsopplegg og utstrakt bruk av mobbing. Utfordringen vår er å forstå at det er sammenhengene mellom genetikk, familiehistorier, opplevelser, personligheter, følelser og omgivelser som påvirker hvordan vi spiser og beveger oss. Å endre ett område utløser endringer i et annet område, - se her:

Du veier en liten jente på 8, gir henne beskjed om at hun er overvektig, henter inn familien til samtale. Mor er overvektig, far er i nedre grense for normalvektig og det samme er den eldre søsteren. Det er én familie, stort sett ett matregime, fire ulike genetiske kombinasjoner, fire ulike personligheter, fire ulike følelsesregistre, fire ulike opplevelser av de samme hendelesene i familien, fire til dels forskjellige omgangskretser og fire mennesker med fire hemmelige rom.

Helsevesenet i Norge målte og veide barn da jeg gikk på skolen. De registrerte og sendte oss på dør til ivrige klassekompiser som forlangte å få høre resultatet. Noen av oss taklet tallene bra, andre ikke. I dg vet vi at utvikling av spiseforstyrrelser henger sammen med følelser og tanker om mat og kropp, personlige historier og opplevelser. Å veie en barnekropp oppleves som å få en direkte verdi som person. Vi vet er at måle og veiesituasjonene på skolen bidro til å skjerpe spiseforstyrrelsesproblematikken. Vi kjenner jenter som døde av anoreksi og jenter som i dag er funksjonsudyktige på grunn av overvekt.

1) Å måle og veie barn fordi forskerverden skal ha tall å forske på er forkastelig. Det bør være frivillig å delta i slike forskningsprosjekter. Det er viktig å se barna som en del av en familie. Skal barna veies, må foreldrene veies også.

2) Veiing og måling kan aldri i seg selv føre til god helse. Det må følges opp med helhetlige tilbud, der både følelser, tanker, historier, familier og de hemmelige rommene får plass.

 

Skrevet av Lene Fosshaug

 

Les mer om saken i Aftenposten:

Helsesøstre nekter å veie skolebarn

Elever skeptiske til å bli veid på skolen

 

4 kommentarer

mitthaap

25.feb.2011 kl.09:39

Bra skrevet!

laila

25.feb.2011 kl.20:06

AMEN!!!

Liker så absolutt ikke dette at barn skal veies,helt håpløst!

vibeke

01.mar.2011 kl.22:30

Håper virkelig ikke at de får gjennomslag med veiing av barn. :( det kan jammen være skummelt......

Renate

06.mar.2011 kl.04:10

skolebarn bør ikke veies, dette øker jo bare fokuset på vekt som allerede er stort nok! for det første er det ikke noe gøy for de som kanskje er litt større enn de andre å få dette ned på papir og deretter få spørsmål fra venner om "hvor høy og tung er du? Jeg er *blablabla*". for det andre blir man jo høyere med årene og hvalpefett forsvinner etterhvert.

jeg husker godt at vi ble veid i 6. eller 7. klasse, og jeg for min del synes det var ubehagelig. når jeg tenker tilbake husker jeg noe som har brent seg fast.."du er litt høyere og litt tyngre enn gjennomsnittet". jeg tenkte ikke så mye over det da, men nå i ettertid har jeg gjort det. sliter selv med spiseforstyrrelser og er litt undervektig nå, og håper virkelig at slankefokuset blir mindre. unner ikke noen å måtte gå gjennom det helvetet spiseforstyrrelser fører med seg...

Skriv en ny kommentar

Regler for bloggen:

1.Vi ønsker ikke innlegg og kommentarer som inneholder beskrivelser av antall kilo, kalorier, mat som er ok/ikke ok, og annet som kan virke triggende, og forbeholder oss retten til å redigere vekk slik informasjon.
2. Vis respekt, vær grei og snill, og forøvrig kan du skrive hva du vil :)

Vil du bidra?

Send dine tekster til oss på blogg@iks.no.

bloglovin

Abonner på innlegg fra bloggen



Kategorier

Arkiv

hits