Finner du ikke årsaken til at du har en spiseforstyrrelse?

Noen vet ikke hvorfor de misbruker maten. De bare vet at de gjør det. Livet går opp og ned og i perioder har man det bra. Da sier man til seg selv at "Jeg har sikkert ikke en spiseforstyrrelse. Jeg bare rotet litt med maten og nå er det over". Inntil neste periode kommer med fortvilelse, og spørsmålet igjen dukker opp: "Har jeg en spiseforstyrrelse?"

"Skjulte" årsaker
De som har blitt mobbet eller misbrukt fysisk eller psykisk kan kanskje lettere se hva som har gjort at de for eksempel har "trengt" maten som trøst, eller det å ikke spise for å bli "usynlig". Det er vanskeligere å avdekke familiemønstre som er usunne og som skaper uro i sjelen. Spesielt hvis man bor oppe i dem, eller det ikke er så lenge siden man flyttet hjemmefra. Noen har ikke klart "å kutte navlestrengen" og ringer hjem annenhver dag, og da er det heller ikke så lett å oppdage familiemønsteret. Det er først når man ser det fra utsiden at det blir tydelig. Noen ser det ikke da heller, og trenger hjelp til å forstå hva som egentlig er sunne familiemønstre - fordi man kanskje ikke har noe å sammenligne med.

Hva menes med familiemønstre?
Det kan være mye. Her er et par eksempler:

- En familie der man må være frampå for å få sagt noe, og hvor den som har sterkest stemme får snakke ferdig. Alle andre blir avbrutt av mer "interessante" historier. Hva gjør dette med menneskene i denne familien? Ingen lytter til hverandre, ingen viser interesse og stiller spørsmål - og i hvert fall ikke oppfølgingsspørsmål. Skravla går i ett, og har man ikke noe å komme med så blir man nesten apatisk av å være tilstede. Og de som deler av seg selv blir slitne av å bruke stemmen, og hva er vitsen - det er jo ingen som hører likevel? Ingen hører og ingen blir hørt. Ingen ser og ingen blir sett. Og de som blir avbrutt føler seg uinteressante og lite verdt. Et slikt familiemønster kan skade selvtilliten til flere enn et medlem i familien.

- En familie med uhensiktsmessige roller. Det kan være at man er blitt utdelt en rolle som man ikke vil ha eller som ikke passer til ens egen personlighet, slik  at man føler seg misforstått eller satt i bås. Kanskje man har yrkesstolthet, og familien mener at man tar yrket for seriøst? Kanskje er man minstemann og blir sjelden eller aldri tatt på alvor? Kanskje er man jente og flink med teknikk, men lar seg begrense fordi tekniske oppgaver blir gitt til gutten i familien? Det kan være at en i familien spiller rollen som martyr, og at de andre føler seg tvunget til å føle medlidenhet, eller til å handle på bestemte måter for å unngå å bli tildelt dårlig samvittighet. Det kan også være at noen har inntatt offerrollen, og ved å inneha den får ekstra oppmerksomhet eller andre goder. Dessverre går slike roller ofte i arv, oftest fra far til sønn og fra mor til datter. Hvis din mor var mye "stille sint" kan det for eksempel hende at du arver mønsteret og tar det med deg inn i dine forhold med venninner, med kjæreste/mann og din fremtidige familie.

Ingen familier er perfekte. Kanskje kommer du på noen eksempler på uhensiktsmessige mønstre fra din egen familie?

 


Å endre et etablert mønster
Det er viktig å poengtere at det ikke er sikkert at det er noen sin feil at familiemønsteret er blitt slik. Kanskje er alle et offer for mønsteret. Uansett opplever mange at de ser  familiemønsteret tydeligere når de får familien litt på avstand. Så merker man kanskje at man utvikles som menneske, og får tid til å skape nye mønstre i egen væremåte. Inntil man besøker familien sin og får "tildelt" den samme rollen. Det kan være vanskelig å bryte familiemønstre, og det kan være lettere om man er flere om å ønske en forandring. Noen har en familie som man kan snakke med om hva familiemønsteret gjør med de som er en del av det. Om ikke annet kan man formidle hvordan en selv oppfatter det (det er jo ikke sikkert alle er enige). For disse går det kanskje an å finne nye veier. For andre er det ikke like lett. Kanskje misforstår familien hva man prøver å si, eller kanskje oppfatter de det som en anklage mer enn et forslag til forbedring. Eller kanskje selve familiemønsteret er av en slik karakter at den er for kompleks og alvorlig til å endres. For noen er derfor den eneste løsningen å være mindre sammen med familien - i alle fall øve seg på å kutte navlestrengen.

 

Hva har dette med spiseforstyrrelser å gjøre?
Uhensiktsmessige familiemønstre skaper indre uro i menneskene som er en del av den. Noen spiser for å døyve uroen. Noen får mer uro av å spise og klarer derfor ikke å få i seg nok mat. Det er mange måter å misbruke mat på, men felles for dem alle er at det er uhensiktsmessige måter å takle den indre uroen på. Derfor er første steg ut av en spiseforstyrrelse å sette ord på hva denne indre uroen består av. Det kan man få hjelp til ved for eksempel å delta i en selvhjelpsgruppe i regi av IKS, eller ved å gå til psykolog.

Skrevet av Tilde

 

Hva er dine tanker om familemønster og spiseforstyrrelser?

 

3 kommentarer

laila

13.feb.2011 kl.11:05

Jeg vet ikke årsaken til min sf annet enn at det var en diett som gikk over styr da jeg var 18 år. Jeg har tenkt over dette her velldig mange ganger uten at jeg finner noen svar..Jeg klarer heller ikke finne noen grunn til at det skal være av familiære årsaker..

Feather

18.feb.2011 kl.16:46

Takk for dette innlegget. Det gav mye mening. Noe var kjent, andre ting litt mer ukjent. Har selv slitt m å finne en årsak til sfen min. Har ingen direkte årsak. Kanskje er det ikke en årsak i det hele tatt? Mest sannsynlig en indirekte og sammensatt en. Det er like vanskelig når man ikke har en årsak eller noe å skylde på synes jeg, fordi det gir veldig dårlig samvittighet.
Uansett er det viktigste å finne den dyptliggende årsaken tror jeg, peele av skallene, om man ønsker å bli frisk. Man kan gå både ti og tjue kg opp og ned i vekt, men det spiller ingen rolle fordi til syvende og sist er det ikke der problemet ligger. Har aldri vært innlagt, men synes det virker som om fokuset på vekt og bmi er for stort mange steder. Avsporing her, men.... :P

tirb

09.mar.2011 kl.09:44

jeg finner ikke årsaken til min sf heller. Alt jeg vet er at jeg startet en slankekur som gikk ut av kontroll. Fikk utrolig masse positive tilbakemeldinger da jeg gikk ned i vekt ... t.o.m fra folk jeg ikke kjennte....sykt......

Jeg kjenner meg ikke helt igjenn i dette innlegget. Jeg har hatt en veldig trygg og god oppvekst, med foreldre som har brydd seg om meg samtidig som de har gitt meg frihet. Jeg tror årsaken også kan ligge utenfor familiemønstre......

Skriv en ny kommentar

Regler for bloggen:

1.Vi ønsker ikke innlegg og kommentarer som inneholder beskrivelser av antall kilo, kalorier, mat som er ok/ikke ok, og annet som kan virke triggende, og forbeholder oss retten til å redigere vekk slik informasjon.
2. Vis respekt, vær grei og snill, og forøvrig kan du skrive hva du vil :)

Vil du bidra?

Send dine tekster til oss på blogg@iks.no.

bloglovin

Abonner på innlegg fra bloggen



Kategorier

Arkiv

hits