IKS - En blogg om spiseforstyrrelser

Jeg ønsker å fortelle min historie, på en litt anna måte enn det jeg pleier. Grunnen til dette er fordi at det ikke alltid er like lett å skulle fortelle at du har spiseforstyrrelser. Det kan derfor være mye lettere å sette et annet ord på problemet..

Jeg sitter alene i parken, og ser på alle menneskene som går forbi meg. Jeg undres over om de har noen problemer de ikke tør snakke om. Jeg ser nøye på alle menneskene som sitter å snakker med venner og familie. Alle virker så lykkelige. Hva med meg da, er jeg lykkelig? Noen problemer kan ligge nærmere sinnet, enn andre. Og min venn, kan synes på utsiden , mest fordi den påvirker meg mer enn jeg ønsker og tror.

Tilbake fem år i tid, møtte jeg en venn. Denne vennen spurte først veldig pent om vi kunne være venner. Han var helt ukjent, men jeg følte jeg kunne stole på han likevel. Det var noe med han , som fikk meg til å føle meg trygg. Vi ble veldig gode venner, og tilbragte mye tid sammen. Vi var sammen på skolen, på aktivitetene på kveldtid, på joggeturene i skogen. Han ble med meg på do, når jeg spiste og til og med når jeg sov. Det var ikke så ofte jeg rakk å tenke mine egne tanker, fordi tiden ikke nådde til. 

Da vi hadde vært venner i et år , begynte folk å mase på meg. De begynte å mase om at den vennen som jeg sto nærmest, ikke var bra nok for meg. Jeg nektet selvsagt. Hvilken rett hadde de til å fortelle meg hvem jeg skulle tilbringe tid med? 

Dessverre førte det med seg at jeg måtte være mindre hjemme og mer alene. Vennen min fortalte meg at det eneste rette jeg kunne gjøre for meg selv, var å lyve og at vennen min skulle være et objekt jeg aldri snakket om. 

Jeg er en ærlig person, og det tok mye krefter og fikk mye på samvittigheten. Jeg hadde det jo fint, jeg. Vennen min og jeg fant på så mye sammen, og det var det eneste som betydde noe.

En dag hadde venninna mi fått nok! Hun ønsker meg tilbake til den jeg alltid var. Den positive og den med det store smilet. Hun som fikk hele rommet til å lysne når hun kom inn døra. Det var tøft å høre, at folk jeg var så glad i ble dyttet til side. Det virket som vennen min var enig om at vi trengte en pause fraværandre. Det var en tøff tid å gå igjennom. Jeg mistet han som fikk meg til å føle meg vel med meg selv, og den eneste som fikk meg til å føle at jeg hadde kontroll på det rundt meg. 

Det gikk et helt år hvor jeg kunne nyte det livet jeg var lagt for å leve. Det føltes rart, og jeg følte meg som en dass. Men følelsen av å være dass, og gi blaffen i alt og alle, er en fantastisk følelse. 

Men den gode følelsen holdt bare et år , det var ikke lenger noe godt. Det begynte å tære på den dårlige samvittigheten for at jeg lot bestevennen min forlate meg. Hver dag gikk jeg gjennom en kamp om å holde vennen min tilbake. Ønsket ikke å ha han i livet mitt, etter så lang tid. Noe inni meg fikk meg til å gå inn i noen av rutinene vi hadde sammen. Jeg gikk på trening, og endelig fikk jeg følelsen av å mestre. Men en time på treningssenteret ble ikke lenger nok, det bare ballet seg på. Timene per uke, bygget seg opp etterhvert som tida gikk. Mestringsfølelsen trengtes for å leve lykkelig. 

Den evige samvittigheten satt fortsatt dypt i hjerterota, og jeg gjorde hele tiden små-endringer for gjøre opp for det. Små kommentarer fra venner kunne få meg til å savne den som fikk meg til å føle meg vel, og den som alltid var der når jeg trengte det mest. 

Av en eller annen grunn tillot jeg han å vende tilbake. Jeg følte at det var det eneste jeg kunne gjøre. Jeg vet godt hvor kontrollerende han er . Det skjønte jeg i "friåret" mitt. For det var jo litt godt å ha han på avstand også. Jeg ser godt at vennene mine ikke liker den nye vennen min. Og de prøver iherdig å overtale meg til å ikke høre på hva han sier jeg skal gjøre. Men jeg er svak for kontrollerende mennesker. 

Jeg blir veldig sliten av han , og det har nå blitt et slit å gå ut på tur. Aktiviteter gir meg ingen lykke, og han bare henger over meg som en demon. Heldig hvis fins det utdannede mennesker som er veldig flinke til å avvise sånne venner. Selvsagt krever det mange harde oppgjør med meg selv, men jeg føler meg klar. 

Ta meg for den jeg er.

Ikke forlat meg, før du kjenner meg.

Ta meg fordi jeg er god nok.

Ikke forlat meg før du lar meg være meg selv.

Jeg er den jeg var ment for å være, og en dag vil jeg innse, men du må hjelpe meg på min vei.

Nærværskurs med Eli Rygg 23.05.

Denne kvelden er vi så heldige å få besøk av Eli Rygg. Hun har de siste årene holdt mange foredrag om vanskelige tema for barn, som døden, rusavhengighet og seksuelle overgrep. Hun har også gitt ut flere bøker som f.eks. «Jeg sa ikke kom inn» og «Jeg er meg! Min meg».

Denne kvelden vil Eli holde et nærværskurs for alle brukere av senteret. Nedenfor kommer informasjon som Eli selv har skrevet.

Nærværskurs:

- Vi lever i en travel tid. Hver dag har vi mellom 60-70000 tanker. De fleste er negative, og ofte fordømmende om oss selv. Det er derfor vanskelig for oss å være her og nå. I dag har vi en unik mulighet til å komme nærmere oss selv og dermed barna våre. De er ikke så redde for autoriteter som vi var når vi vokste opp. Dette skaper et tomrom som vi kan fylle med nærvær og kommunikasjon.


Påmeldingsfrist er 10. mai.
Kurset er gratis!

Tid og sted: Onsdag 23. mai kl 17:00 - 20:00, Parkveien 17, 7030 Trondheim

For mer informasjon, besøk http://www.smiso-st.no/

(Foto: Bethan Phillips)

Vi holder et uformelt møte for å bli bedre kjent, og ønsker nye frivillige velkommen!

Møtet avholdes på Gjøvik, og starter klokka 16.30.

Ta kontakt med oppland@iks.no for nærmere informasjon.

Selvfølgelig kjenner jeg deg, jeg har jo kjent deg hele livet! Jaså? Trur du at du kjenner meg? Jeg beklage å skuffe deg, men der tar du feil! For ingen kjenner meg nemlig! Ingen! For jeg kjenner ikke meg selv engang! Alle tror de kjenner meg inn og ut, selvfølgelig gjør de det, de har jo kjent meg hele livet, men de som burde kjenne meg best, er faktisk de kjenner meg minst.

Fra ca 2-3 klasse, så este jeg ut som en annen ballong? jeg var og er fortsatt et stort monster, av den typen som får familien min til å benekte familie likheter og begynner å fortelle meg hvilke veier jeg skal gå og hvordan jeg skal leve livet mitt, slik har det alltid vært.. Det er derfor jeg ikke kjenner meg selv, og derfor heller ingen andre? 1 kropp, 1 sjel, 1 ansikt, 3 masker og 3 personligheter? der har du meg, nå kjenner du meg mer enn noen andre, skal du se meg som den jeg virkelig er nå? Ja?

Illustrasjonsbilde

Da må du fortelle meg hvem jeg er, for da kjenner du meg bedre enn hva jeg gjør selv!

Jeg har enda ikke funnet en forklaring på hvordan jeg kommer inn i klær fra vero moda, når jeg er et monster? har de klær for sånne som meg der kanskje?

Vet du hva? Jeg er allergisk, ikke mot dyr og støv som du kanskje tror? nei, jeg er allergisk mot ros og positive ord som andre sier til meg.. Når noen sier noe positivt til meg, så blir jeg sint og må jobbe hardt for å skjule sinnet.. Når jeg kommer hjem så ender jeg som regel opp med å tilbringe resten av dagen, eller kanskje til og med helga inni matskapet, over toalettskåla og under kniven.. Så kommer lettelsen, akkurat som når man akkurat rekker noe, som for eks når man er tissetrengt og rekker akkurat hjem tidsnok.. det er samme følelsen.. når den går over så kommer det en annen følelse? jeg synker sammen av utmattelse, sliten etter en lang kamp? så kommer skammen, krenkelsen, sinne, og før man vet ordet av det så må man få vekk den nye smerten som er komt? så er man i en ond sirkel, som går rundt og rundt?

Når mange skal kose seg en lørdagskveld, eller en annen kveld.. så tar de fram chipsen og snopet.. de skal sitte å kose seg.. chips og snop for meg, er ?straff?, mat er også en form for ?straff?, men chips og snop er den verste! Hver snop og chipsflak jeg putter i munnen, er som et piskeslag på ryggen! Jeg fortjener ikke å vær glad, og hvis jeg føler en form for glede, så må jeg spise chips og snop til jeg spyr, bokstavlig talt! Etterpå så kommer karbohydrater, fett, kalorier osv dettende inn i hode på meg, jeg angrer.. så kommer de dagene jeg er nedfor, uten en grunn til å vær nedfor, da må jeg også straffes.. jeg har jo ingenting å klage over!

Som jeg skrev i stad, jeg har 3 personligheter og 3 masker?Her skal du få vite litt om dem;

Den ene masken/personligheten er den snille og uskyldige, den som aldri sier et ord uten å bli til snakka. Den lydige som alltid gjør som hun får beskjed om, og som ikke har egne meninger.

Det er denne personen alle ser, og som de vil se.

Den andre masken/personligheten er den ingen har sett, og som ingen får se noen gang! Jeg kjenner ikke denne personen, og jeg skammer meg over den! Det er denne personen som blir sint når hun får ros, som ikke ser noe verdi i livet, som har hatt utallige selvmordsforsøk, er mørk og dyster og negativ. Jeg jobber hardt for å skjule denne!

Den tredje masken/personligheten er det som er den virkelige meg, trur jeg!

Det er ingen som noen gang har sett denne personen, kanskje noen en dag får se denne personligheten, den virkelige meg? Men ikke i dag, og ikke i morgen.. jeg må finne den først!

Mange spør meg, om jeg ikke vil ut på eventyr, få mer erfaringer og annet syn på ting? akkurat nå, så trur jeg at jeg mer enn nok erfaringer for noen år fremover.. Jeg er rett og slett sliten, jeg er sliten av å bare vær til! Jeg har aldri blitt akseptert og respektert for den jeg er, noe som har skapt mine 3 personligheter.. Innvendig så er jeg død, og har vært det i mange år.. så det er for sent med gjenoppliving..

Ingen ser meg, ingen hører meg.. jeg er usynlig, et spøkelse.. et ingenting!

Kjenner du meg enda? Vet du fortsatt hvem jeg er?

 Skrevet av Susanne

IKS har fått denne forespørselen fra en student som skriver masteroppgave om hvilken rolle skole/utdanning, forventninger og prestasjoner spiller i livet til ungdom med spiseforstyrrelser, og vi videreformidler den her slik at dere som eventuelt er interessert ï delta, kan ta kontakt med henne.

Jeg er en 27 år gammel student ved Universitetet i Oslo. Jeg tar en mastergrad i spesialpedagogikk, og skal skrive masteroppgave om hvilken rolle skole/utdanning, forventninger og prestasjoner spiller i livet til ungdom med spiseforstyrrelser. Jeg ønsker i denne forbindelse å intervjue ungdommer som har mottatt behandling for en spiseforstyrrelse, og er interessert i å høre om deres opplevelser omkring dette tema. Da jeg ikke har mulighet til å reise, ønsker jeg å snakke med dere som holder til på østlandet. Jeg har taushetsplikt og alt jeg får vite, og alle opplysninger jeg får, vil bli fullstendig anonymisert!

Ta kontakt med meg dersom dere ønsker mer informasjon, eller er interessert i å være med i mitt prosjekt!

Med vennlig hilsen
Mari Håndstad Skjørten
Mail: marihandstad@yahoo.no
Tlf: 95866877

Å leve med deg er slitsomt. Du prøver å knekke meg, gang på gang. Men hele tiden feiler du. Du er ikke sterk nok. Ikke sterkere enn meg. Jeg vil ha deg ut av livet mitt, og jeg jobber med det. Hver dag. Hvert minutt. Hver eneste time. Du holder enda taket, og du har tatt til fange store deler av livet mitt. Men jeg kjemper for å få det tilbake. Få tilbake det som er mitt. For husk: du er ikke sterk nok. Ikke sterkere enn meg.

Jeg har spiseforstyrrelser. Ikke en definert form, men jeg sliter med mat. Og vekt. Jeg både overspiser og underspiser, hvis det er et ord? Jeg går rett og slett opp og ned i vekt. Konstant. Hele tiden. Det er ingen balanse. Ikke i det hele tatt. Ordet balanse har ikke funnet sted i livet mitt på nesten seks måneder nå. Ingen balanse i matveien. Ingen balanse i livet generelt. Jeg sliter. Både fysisk og psykisk. Men som dere leste: seks måneder. Ikke ett år har gått! Og her sitter jeg og skriver om mine problemer. Jeg kjemper. Kjemper hver eneste dag! Jeg skal bli kvitt dette marerittet. Og det for godt! Nå gjemmer jeg meg ikke lenger. Jeg har tatt neste skritt. Jeg har skaffet hjelp. Et lite, men allikevel et stort skritt mot å overvinne dette marerittet som for øyeblikket nesten er uovervinnelig. Men som det står skrevet over; jeg er sterkere! Og snart vil jeg seire! Jeg vet det vil ta tid, men nå er vi to! To mot en. Og hvem vet; kanskje er vi enda flere i morgen. Enda flere som står sammen i kampen mot de negative tankene, den dårlige samvittigheten, ubalansen og den sykelige kontrollen. En dag vil jeg finne tilbake til meg selv, og ord som glede, lykke, balanse og selvtillitt vil igjen prege min hektiske hverdag. Foreløpig må jeg bare ta tiden til hjelp og huske på at jeg er sterk! Sterkere enn denne usle sykdommen!

-anonym

Alle rundt meg forteller meg hvor bra jeg ser ut om dagen. At det ser ut som at jeg har mer energi, at jeg virker mer lykkelig. Jeg smiler og er med på notene, og sannheten er jo at jeg har mer energi, at jeg føler meg mer lykkelig. Men jeg lurer meg selv. Når jeg ser på livet mitt, er det perfekt. Jeg jobber igjen, jeg har leilighet i Oslo, jeg har igjen fått et sosialt liv og jeg har begynt å trene igjen. Mange reagerte på at jeg begynte å trene, men jeg sa at jeg kun trener 2 ganger i uken, maks en halvtime hver gang og at jeg tar igjen og ?spiser meg opp igjen? etter trening. Jeg lurer alle, og jeg lurer meg selv.

Jeg tror på mine egne løgner, jeg tror på det livet jeg fremstiller for alle andre. Det er jo tross alt det som er sannheten. Utad. Innvendig har jeg det like jævlig, like vanskelig og alt virker like sort fremdeles. Halvparten av det jeg spiser, kommer i retur, og jeg spiser langt fra nok. Jeg har hatt et vekttap den siste tiden, men jeg har unnskyldt det med at jeg forventet det, at behandlere forventet det, men at det er fordi jeg sier at jeg spiser normalt, men at jeg konstant går i minus på energi fordi jeg bruker mye energi både i jobb og sånn generelt ellers. ?Forbrenningen har bare økt.?

Jeg vil så gjerne bli frisk, jeg vil så gjerne spise normalt, jeg vil så gjerne bli normal. Men det er vanskelig. Jeg klarer ikke unngå den dårlige samvittigheten, jeg klarer ikke overdøve den hylende stemmen som forteller meg at jeg ikke fortjener maten, at jeg ikke er god nok. Ingenting overgår den følelsen av å ha gått ned i vekt, selv om det bare er et par hundre gram.

Jeg er manipulerende og har klart å manipulert meg så langt, men jeg er redd for hvor lenge det holder. Jeg er redd for at jeg til slutt ender i grava før jeg blir avslørt. Det hjelper ikke når jeg får høre fra familie at de akkurat nå ikke tenker på vekten min, men at energiinntaket mitt er bra og at kroppen fungerer og er så frisk den kan være akkurat nå. Og jo da, jeg luller meg selv inn i et nett av løgner og forteller om hvor flink jeg er, hvor mye jeg spiser og hvor bra jeg har det. Nå er jeg på så dypt vann, at jeg ikke ser noen utvei. Jeg kan ikke kapitulere nå, jeg kan ikke fortelle sannheten, for da blir alt jeg har oppnådd tatt fra meg. Jeg tør ikke dra til legen, for jeg er sikker på at han kommer til å reagere og true med innleggelse, jeg drikker mengder med vann før jeg skal veies hos behandler for at ikke sannheten skal komme frem. Jeg kan ikke flytte fra Oslo, jeg MÅ bli værende, for jeg har det faktisk mye bedre her enn jeg har det noe annet sted. Jeg har et sosialt liv, og det betyr mye for meg. Men det er vanskelig å stritte imot tankene i hodet mitt.

Jeg blir redd av meg selv noen ganger. Jeg er helt følelsesløs, jeg kjenner igjen tilstanden. Slik jeg var da jeg var på mitt dårligste i fjor. Det å være likegyldig til alt, sette på et falskt smil og late som. Jeg har mistet kontakten med bestevenninnen min. Vi snakker ikke lenger sammen, selv om vi bor like i nærheten av hverandre i Oslo, men jeg klarer ikke føle på tapet. En normal person, hadde vært knust, men jeg blir totalt likegyldig, bryr meg liksom ikke. Og det skremmer meg.

Jeg lurer på hvor lenge jeg kan klare å holde denne fasaden oppe. Jeg sier til meg selv at hvis jeg fortsetter å leve som jeg gjør, så kanskje det blir sannheten til slutt. At jeg til slutt lever løgenene mine. Men jeg tviler på det. Jeg er redd for å miste alt, så jeg må fortsette. Sette på et smil og leve det livet jeg har satt meg fore. Selv om innsiden på langt nær er så lykkelig, så suksessfull, så flink.

Anonym

Veronika Madsen har blitt intervjuet av nærnett.no

Med fokus på spiseforstyrrelser

Veronika Madsen ( 21) ønsker å starte et lokallag for mennesker som lider av spiseforstyrrelser i området. Hun mangler fire stykker i styret for å få støtte til dette.

Les resten av artikkelen på nærnett.no

 IKS arrangerer pårørendesamling i Trondheim lørdag 10. mars.

Vi vet at det å stå nær en som sliter med en spiseforstyrrelse ofte innebærer å leve med bekymring, fortvilelse og maktesløshet. Det kan være en tøff påkjenning og også innebære en helserisiko for deg som pårørende. Mange opplever det som nyttig og støttende å møte andre i lignende situasjon for å utveksle erfaringer og kanskje dele noen gode råd.

Samlingen vil også gi informasjon om hva spiseforstyrrelser innebærer, symptomene, hva som kan ligge bak og hva som hjelper. Vi vil også snakke om det å leve med en spiseforstyrrelse i hverdagen og hva man som pårørende kan ? og ikke kan ? bidra med.

Link til informasjon om samlingen på våre nettsider:
http://iks.no/iks/tilbud/kurs/parorendes/

Her kan man også melde seg på (under Påmelding i kolonnen til venstre), eller man kan melde seg på eller få mer informasjon ved å ringe 22 94 00 10 eller ved å sende en e-post til mona@iks.no.